Nollendorfplatz i Berlin

En bred, regnvåt gate trekker blikket fra den nedre kanten av bildet dypt inn på Nollendorfplatz, mens mørke trekroner til venstre og den tverrliggende arkitekturen i den øvre tredjedelen rammer inn rommet. Sett fra et høyt perspektiv fremstår kjøretøy og forbipasserende bare som flyktige tegn i nattens trafikk. To lyse frontlykter kommer mot en fra mørket, mens andre biler forsvinner mellom grågrønne, gule og blåaktige lysspor. Refleksene smelter sammen på asfalten; husfasader, utstillingsvinduer og gatebelysning oppløses nesten i korte penselstrøk. Nettopp denne uskarpheten gjør byen troverdig: Berlin står ikke stille her, men beveger seg videre i regn, støy og elektrisk lys. Lesser Ury er en av de mest innflytelsesrike malerne innen den berlinske impresjonismen. Gang på gang retter han blikket mot storbyens gater, kafeer og nattlige torg, og det er ikke så mye den nøyaktige topografien som det skiftende lyset som interesserer ham. Også på Nollendorfplatz forvandler han den moderne trafikken til et nettverk av lys og skygge. Svartbrune partier gir scenen tyngde, mens små aksenter i grønt, oker og hvitt holder den åpen. Ved første øyekast virker gaten nesten øde; først etter hvert dukker det opp enkelte skikkelser til venstre under trærne. Slik oppstår den særegne blandingen av nærhet og anonymitet som preger Urys Berlin-bilder: Man ser på et hverdagslig øyeblikk og merker samtidig hvor raskt det går forbi.

På veggen fanger dette verket i stående format på 48 × 65 cm den dempede kveldsstemningen på en svært direkte måte. Leonardo, det satinert lerretet, lar et fint skimmer vandre over de mørke flatene uten å gjøre det til en helt lukket speilglans. Man blir sittende fast ved den svarte bilen til høyre for midten av veien: Rundt karosseriet sitter det bittesmå lyspunkter, mens den gule frontlykten forblir som en kompakt glans. Vender man bildet litt mot romslyset, lysner først den grå veibanen opp; de dype partiene under trærne reagerer senere og beholder sitt svarte utseende lenger. Ingen glassflate skiller blikket fra overflaten, så det oppstår heller ingen harde, rektangulære reflekser foran motivet. I stedet følger lyset de trykte penselstrøkene og veksler stedvis mellom matte og silkeaktige øyer. Fullstendig matthet ville ha tatt noe fra motivet - Urys våte asfalt trenger nettopp dette lille glimtet. Lychorida omkranser lerretet med en svart ytterkant, en lysbrun hulekant og en smal gullkant. Også der forblir lyset i bevegelse: Sett fra siden mørkner gullet til oker, forfra fremstår det som en lys linje, og rett ved siden av gløder den langstrakte gule refleksen på veibanen under det forreste kjøretøyet.