En ung mann står oppreist i den gylne båten, med armen høyt hevet mot det skyaktige palasset som svever i den fjerne himmelen som et løfte, mens en engel blir igjen på bredden, med den hvite kappen fremdeles badet i sollys og hånden utstrakt til avskjed. Det er den andre scenen i Thomas Coles firedelte syklus «The Voyage of Life» fra 1842, og den forteller om ungdommens avreise: Beskyttelsesengelen, som fremdeles fulgte barnet, lar nå den unge dra ut på en elv som - noe den reisende ikke ser - svinger seg og smalner inn i det fjerne. Cole, grunnleggeren av Hudson River-skolen, skaper til dette formålet et landskap av nesten overdrevet fylde: Til høyre danner tregrupper og en høy palme et mørkt bakteppe, til venstre ligger dalen i morgenlyset, og rosa fjellspisser fører over til luftslottet. Fristelsen ligger i selve lyset. Alt i bildet strekker seg mot det fjerne, og nettopp der ligger melankolien i denne scenen: Som betrakter vet man det den unge mannen ennå ikke aner.
På veggen gjør det horisontale formatet på 70 x 48 centimeter seg gjeldende uten å være påtrengende - stort nok til at blikket faktisk kan vandre inn i dypet av dalen, og samtidig så dimensjonert at den smale rammen ikke kveler bildet. Marta, en dekorativ ramme i antiksølv med rød linjering, konkurrerer knapt med motivet; først den som går tett innpå, oppdager de nedslitte kantene, der den røde polimenten skinner frem, og de mørke flekkene fra aldringen på bladmetallet. Det lønner seg også å se nærmere på selve bildet: På det satinert lerretet «Leonardo» fremstår engelens glorie som et mykt slør, de bittesmå blomstene på palmestammen og båtens gyldne utskjæringer fremstår tydelig i lerretet. Blikket blir imidlertid lengst værende på det stedet hvor luftslottet smelter inn i himmelen - at denne overgangen her er holdt uten brudd, gjør verket troverdig uansett avstand.