Portrett av Horatio Nelson (1758-1805)

Nelsons oppreiste skikkelse fyller nesten hele bildet; kroppen hans er lett vendt til siden, mens blikket leder rett ut av bildet. Trekanthatten, uniformen og sverdet vitner om rang og offentlig rolle, allerede før navnet på den avbildede nevnes. Bak ham åpner det seg et kystlandskap med båt, festningsverk og fjell i det fjerne. Lyse skystrimler bryter gjennom den brune himmelen, og i horisonten ligger en dempet rosa fargetone. Foran dette fremstår uniformens svarte farge, det hvite skjerfet og enkelte gyldne detaljer med stor klarhet. I dette portrettet fra 1781 forener John Francis Rigaud representativ verdighet med personlig utstråling: Nelson fremstår offisielt, men ansiktet hans forblir ungt og nesten tilbakeholdent. Det som spesielt opptar meg, er hvor mye klær og holdning kan fortelle om et menneske - selv den som ikke kjenner Nelsons senere historie, aner tyngden i denne figuren. Dermed inngår verket i portrettkunsten fra slutten av 1700-tallet og bevarer samtidig minnet om en historisk personlighet.

På lerretet «Leonardo» (satin) får nettopp ansiktet en taktil overflate. Den som kommer nærmere, ser vevestrukturen over pannen, kinnene og halsduken; høytliggende tråder går gjennom selv de myke overgangene i huden. I de svarte flatene på hatten og uniformen ligger trykkfargene tett på stoffet, mens finere partier lar hver minste fordypning komme til syne. Overflaten fremstår dermed ikke som glatt gjengitt, men som fysisk. Med målene 38 x 47 cm konsentreres blikket om figuren og holdningen; uten glass forblir denne materialeffekten umiddelbar. På utsiden har Noemi lagt til en smal gulllist med plastisk perlekant og diskret patina. Jeg blir lengst hengende ved de stedene hvor øyenbrynene, munnhjørnene og de smale detaljene fremstår knivskarpe til tross for det kraftige lerretsrelieffet - der viser reproduksjonen hva den er god for.