Under en åpen nattehimmel seiler et seilskip over mørkt vann. De svarte seilene skiller seg ut mot en lys skysone, der måneskinnet bare kommer svakt til syne. En annen, mindre silhuett dukker opp i horisonten til høyre; til venstre markerer lave bygninger og vindmølleaktige former kysten. På bølgene brytes lyset opp i korte hvite og blågrå striper, mens forgrunnen og bildekantene forblir nesten svarte. Den vidstrakte himmelen trykker ned på det smale havområdet og gir seilasen et preg av usikkerhet, uten at scenen blir dramatisk. Paul Gauguin, en fransk kunstner fra slutten av 1800-tallet, komponerer motivet av store mørke og lyse felt. Skipet forblir tydelig, selv om det nesten smelter sammen med havet og kysten.
Verket på Leonardo-lerret (satin) støter, uten passepartout og glass, direkte mot den indre gullkanten på Lydia. Deretter følger den brede grønnfargen på trerammen, hvis gullfargede årer løper i uregelmessige spor over flaten. Det er faktisk slike spor man blir sittende fast ved når man betrakter verket - spesielt nederst til venstre, der fargesammenhengen kommer til syne: Ved siden av det nesten svarte vannet virker det grønne dypt og kjølig; de brungyldne partiene leder samtidig blikket mot de bleke lysstrimene på bølgene. Den indre gullkanten trekker en varm grense rundt det blågrå motivet og fremhever dermed skipets mørke silhuett. Over det lyse skyfeltet fremstår den samme gullfargen kraftigere enn ved bildets nedre kant, der havet og rammen står fargemessig nærmere hverandre.
Gullet stiller varme opp mot det kjølige måneskinnet, mens det grønne ledsager havets mørke toner. For meg ligger det overbevisende ved kombinasjonen nettopp i dette vekselspillet mellom nærhet og kontrast - bildet og rammen kommuniserer her faktisk med hverandre, i stedet for bare å stå ved siden av hverandre.