Nicolas Lancret (1690 - 1743) var en av de viktigste malerne til det franske rokokoet , sammen med sin tidligere klassekamerat og venn Jean-Antoine Watteau. Lancret beundret Watteau så mye at han forlot sin første mester, Pierre d'Ulin, i 1712, etter omtrent fire års læretid, for å slutte seg til Watteaus lærer, Claude Gillot . Gillot, en av grunnleggerne av Rococo, hadde en avgjørende innflytelse på det senere arbeidet til den unge Lancret. En annen viktig rolle ble spilt av Watteau, som var seks år eldre enn ham. De to malerne var veldig nære venner. Dette båndet ble splittet da Lancret presenterte to av verkene sine på Exposition de la Jeunesse-utstillingen på Place Dauphine. Bildene ble veldig godt mottatt og skulle legge grunnlaget for hans senere berømmelse. Men, forvirrende lik Watteaus stil, gratulerte mange ham feilaktig i stedet for Lancret.
Lancret måtte ofte møte sammenligningen med Watteau senere. Fordi han i mange av hans arbeider, i likhet med Watteau, handlet om sjangeren des Fêtes Galantes som er typisk for Rococo. Det sentrale temaet var ofte festlige scener som baller, landsbybryllup eller årlige markeder. Lancret fant mye anerkjennelse i denne sjangeren og ble akseptert i det franske akademiet i 1718. Men i løpet av Watteaus levetid klarte han aldri å overgå det i den såkalte "Watteau-sjangeren". Først etter hans død i 1721 var Lancret i stand til å heve seg til en av de ledende mestrene sammen med Jean-Baptiste Pater. Dette kan også sees i hans utnevnelse som rådgiver for akademiet i 1735. Fredrik den store sies å ha vært en stor beundrer av Lancrets arbeid.
Mange av Lancrets malerier er nå utstilt på museer over hele verden. Verkene fra de siste årene av arbeidet hans har størst popularitet, som "Winter" eller "Mademoiselle Camargo under dansen". Mange omtaler et av hans siste verk "Familien i hagen som drikker kaffe" (1742) som et mesterverk. Lancret selv holdt seg ubundet det meste av livet og giftet seg ikke med den 18 år gamle barnebarnet til forfatteren Boursault før i 1741. Ekteskapet sies å ha oppstått ikke så mye av kjærlighet, men for å hjelpe den unge jenta og hennes døende mor ut av deres situasjon. Bare omtrent to år senere døde Lancret av lungebetennelse.
Nicolas Lancret (1690 - 1743) var en av de viktigste malerne til det franske rokokoet , sammen med sin tidligere klassekamerat og venn Jean-Antoine Watteau. Lancret beundret Watteau så mye at han forlot sin første mester, Pierre d'Ulin, i 1712, etter omtrent fire års læretid, for å slutte seg til Watteaus lærer, Claude Gillot . Gillot, en av grunnleggerne av Rococo, hadde en avgjørende innflytelse på det senere arbeidet til den unge Lancret. En annen viktig rolle ble spilt av Watteau, som var seks år eldre enn ham. De to malerne var veldig nære venner. Dette båndet ble splittet da Lancret presenterte to av verkene sine på Exposition de la Jeunesse-utstillingen på Place Dauphine. Bildene ble veldig godt mottatt og skulle legge grunnlaget for hans senere berømmelse. Men, forvirrende lik Watteaus stil, gratulerte mange ham feilaktig i stedet for Lancret.
Lancret måtte ofte møte sammenligningen med Watteau senere. Fordi han i mange av hans arbeider, i likhet med Watteau, handlet om sjangeren des Fêtes Galantes som er typisk for Rococo. Det sentrale temaet var ofte festlige scener som baller, landsbybryllup eller årlige markeder. Lancret fant mye anerkjennelse i denne sjangeren og ble akseptert i det franske akademiet i 1718. Men i løpet av Watteaus levetid klarte han aldri å overgå det i den såkalte "Watteau-sjangeren". Først etter hans død i 1721 var Lancret i stand til å heve seg til en av de ledende mestrene sammen med Jean-Baptiste Pater. Dette kan også sees i hans utnevnelse som rådgiver for akademiet i 1735. Fredrik den store sies å ha vært en stor beundrer av Lancrets arbeid.
Mange av Lancrets malerier er nå utstilt på museer over hele verden. Verkene fra de siste årene av arbeidet hans har størst popularitet, som "Winter" eller "Mademoiselle Camargo under dansen". Mange omtaler et av hans siste verk "Familien i hagen som drikker kaffe" (1742) som et mesterverk. Lancret selv holdt seg ubundet det meste av livet og giftet seg ikke med den 18 år gamle barnebarnet til forfatteren Boursault før i 1741. Ekteskapet sies å ha oppstått ikke så mye av kjærlighet, men for å hjelpe den unge jenta og hennes døende mor ut av deres situasjon. Bare omtrent to år senere døde Lancret av lungebetennelse.
Side 1 / 2