Å gå inn i en av Quarenghis bygninger er som å gå inn i et scenesett designet for klarhet og harmoni. Luften er gjennomsyret av en kjølig rasjonalitet som aldri er kald, men i stedet bærer en subtil eleganse. Rekker av søyler, som står som stille vaktposter, styrer rytmisk lyset som strømmer gjennom høye vinduer og fremhever arkitekturens geometri. Det er en dialog mellom lys og skygge, mellom streng orden og et snev av monumentalitet, som omslutter den besøkende. Proporsjonene er balanserte, linjene klare og usminkete – alt følger idealene innen nyklassisisme, som i Quarenghis hender blir nesten en musikalsk komposisjon. Atmosfæren i rommene hans er preget av en stille verdighet som inviterer til dveling og refleksjon. Det føles som om tiden går saktere, som om selve rommet oppmuntrer til kontemplasjon. Materialene – marmor, stukkatur, tre – er laget med en presisjon som avslører mesterens berøring. Quarenghi visste hvordan han skulle oversette storheten i antikke modeller til den moderne tidsalder uten å ty til ren imitasjon. Bygningene hans vitner om en lengsel etter orden og skjønnhet, om en verden der fornuft og estetikk går hånd i hånd. Å bebo et av verkene hans er å føle arkitekturens kraft til å skape rom som ikke bare er funksjonelle, men også intellektuelt stimulerende.
Å gå inn i en av Quarenghis bygninger er som å gå inn i et scenesett designet for klarhet og harmoni. Luften er gjennomsyret av en kjølig rasjonalitet som aldri er kald, men i stedet bærer en subtil eleganse. Rekker av søyler, som står som stille vaktposter, styrer rytmisk lyset som strømmer gjennom høye vinduer og fremhever arkitekturens geometri. Det er en dialog mellom lys og skygge, mellom streng orden og et snev av monumentalitet, som omslutter den besøkende. Proporsjonene er balanserte, linjene klare og usminkete – alt følger idealene innen nyklassisisme, som i Quarenghis hender blir nesten en musikalsk komposisjon. Atmosfæren i rommene hans er preget av en stille verdighet som inviterer til dveling og refleksjon. Det føles som om tiden går saktere, som om selve rommet oppmuntrer til kontemplasjon. Materialene – marmor, stukkatur, tre – er laget med en presisjon som avslører mesterens berøring. Quarenghi visste hvordan han skulle oversette storheten i antikke modeller til den moderne tidsalder uten å ty til ren imitasjon. Bygningene hans vitner om en lengsel etter orden og skjønnhet, om en verden der fornuft og estetikk går hånd i hånd. Å bebo et av verkene hans er å føle arkitekturens kraft til å skape rom som ikke bare er funksjonelle, men også intellektuelt stimulerende.
Side 1 / 1