Dette er hvordan et bilde lager ikoner. Udødelig ungdom. Mye sexappeal. Opprørsk energi og kulhet: Håret rotet kunstferdig, slipset som om det hadde gått i vinden, leppene presset sammen (fornærmet?), øynene rullet opp, blikket beruset og sinnssykt. David Bowie, James Dean, Jim Morrison eller Bob Dylan, Lou Reed, Holden Caulfield - eller: Arthur Rimbaud. Bowies og Morrisons er kopier. Bildet har blitt kjent med Rimbaud, han er og er annerledes, passer til bildet hans, bildet som han og kjæresten Verlaine sprer. Det gjorde fotografen, Étienne Carjat, udødelig.
Étienne Carjat, 1828-1906, ble alltid litt overskygget av sin store, suksessrike kollega Nadar (egentlig: Gaspard-Félix Tournachon). Som Nadar var han en fotograf og karikaturtegner av de vakre, rike og berømte, som Nadar var han journalist, forfatter, forlegger, bohem. I Paris, hvor ellers?! Et bilde selvportrett fra 1865 viser ham med et rampete blikk, en mage under et bredt skjørt, tinningene hans allerede tydelig lysnet.
Fra 1860-tallet lyktes han med å ta fotografier som er uovertruffen i sin tetthet: 1862 et portrett av Charles Baudelaire, riktig kledd som en rettsassessor, han stirrer alvorlig, intenst og direkte inn i kameraet, uten spor av utskeielser eller utskeielser, bortsett fra kanskje de litt skyggefulle øyehulene. Baudelaire av alle mennesker, som anså fotografering som "tilflukt" for late, talentløse malere. I Carjats portrett ser det ut til at Eugène Delacroix selv muterer til en av de monstrøse skapningene i Delacroix-verdenen – er det den smale, fint konturformede munnen og de sammenpressede leppene? I likhet med Baudelaire og mange av hans samtidige så Delacroix ned på fotografiet – noe som ikke hindret kunstnere i å leve det samme bohemlivet, løpe i de samme kretsene og bruke fotografiet, ikke bare sine egne portretter. Malere bruker også fotografier som maler for maleriene sine. I likhet med Nadar konsentrerer Carjat seg i portrettene sine om personen, dens gester og ansiktsuttrykk. Bakgrunnen ble bevisst holdt enkel og uten dekor, "typisk" fototilbehør som gardiner eller pianoer manglet, aksenter ble først og fremst skapt av "Rembrandt"-belysningen i det mest mørke miljøet (den såkalte chiaroscuro-effekten), som er forårsaket av lys og skygger modulerte ansiktstrekk og posituren. Gustave Courbet lot vennen Carjat fotografere ham utallige ganger for gratulasjonskort, cartes de visite, med helt forskjellige utsagn avhengig av humøret og anledningen: For ham var Étienne Carjat hans biograf.
Carjat støttet opprøret fra den franske nasjonalgarden og arbeidere i 1871 og den 72-dagers sosialistiske Paris-kommunen, som ble knust av den borgerlige Thiers-regjeringen. Det berømte Rimbaud-fotografiet ble også tatt i 1871, hvorav kun en kopi overlever i dag, fordi: I januar 1872 eskalerte en tvist ved en kunstners stamgjester om Rimbauds frekke oppførsel; Rimbaud skadet Étienne Carjat, og Carjat sies å ha ødelagt alle de originale fotografiske platene til Rimbaud-portrettene som et resultat. På midten av 1870-tallet solgte han studioet. Var det den politiske situasjonen, restaureringen etter 1871, eller de økonomiske vanskelighetene i fotostudioet? Lite er kjent om Carjats siste 30 år.
Dette er hvordan et bilde lager ikoner. Udødelig ungdom. Mye sexappeal. Opprørsk energi og kulhet: Håret rotet kunstferdig, slipset som om det hadde gått i vinden, leppene presset sammen (fornærmet?), øynene rullet opp, blikket beruset og sinnssykt. David Bowie, James Dean, Jim Morrison eller Bob Dylan, Lou Reed, Holden Caulfield - eller: Arthur Rimbaud. Bowies og Morrisons er kopier. Bildet har blitt kjent med Rimbaud, han er og er annerledes, passer til bildet hans, bildet som han og kjæresten Verlaine sprer. Det gjorde fotografen, Étienne Carjat, udødelig.
Étienne Carjat, 1828-1906, ble alltid litt overskygget av sin store, suksessrike kollega Nadar (egentlig: Gaspard-Félix Tournachon). Som Nadar var han en fotograf og karikaturtegner av de vakre, rike og berømte, som Nadar var han journalist, forfatter, forlegger, bohem. I Paris, hvor ellers?! Et bilde selvportrett fra 1865 viser ham med et rampete blikk, en mage under et bredt skjørt, tinningene hans allerede tydelig lysnet.
Fra 1860-tallet lyktes han med å ta fotografier som er uovertruffen i sin tetthet: 1862 et portrett av Charles Baudelaire, riktig kledd som en rettsassessor, han stirrer alvorlig, intenst og direkte inn i kameraet, uten spor av utskeielser eller utskeielser, bortsett fra kanskje de litt skyggefulle øyehulene. Baudelaire av alle mennesker, som anså fotografering som "tilflukt" for late, talentløse malere. I Carjats portrett ser det ut til at Eugène Delacroix selv muterer til en av de monstrøse skapningene i Delacroix-verdenen – er det den smale, fint konturformede munnen og de sammenpressede leppene? I likhet med Baudelaire og mange av hans samtidige så Delacroix ned på fotografiet – noe som ikke hindret kunstnere i å leve det samme bohemlivet, løpe i de samme kretsene og bruke fotografiet, ikke bare sine egne portretter. Malere bruker også fotografier som maler for maleriene sine. I likhet med Nadar konsentrerer Carjat seg i portrettene sine om personen, dens gester og ansiktsuttrykk. Bakgrunnen ble bevisst holdt enkel og uten dekor, "typisk" fototilbehør som gardiner eller pianoer manglet, aksenter ble først og fremst skapt av "Rembrandt"-belysningen i det mest mørke miljøet (den såkalte chiaroscuro-effekten), som er forårsaket av lys og skygger modulerte ansiktstrekk og posituren. Gustave Courbet lot vennen Carjat fotografere ham utallige ganger for gratulasjonskort, cartes de visite, med helt forskjellige utsagn avhengig av humøret og anledningen: For ham var Étienne Carjat hans biograf.
Carjat støttet opprøret fra den franske nasjonalgarden og arbeidere i 1871 og den 72-dagers sosialistiske Paris-kommunen, som ble knust av den borgerlige Thiers-regjeringen. Det berømte Rimbaud-fotografiet ble også tatt i 1871, hvorav kun en kopi overlever i dag, fordi: I januar 1872 eskalerte en tvist ved en kunstners stamgjester om Rimbauds frekke oppførsel; Rimbaud skadet Étienne Carjat, og Carjat sies å ha ødelagt alle de originale fotografiske platene til Rimbaud-portrettene som et resultat. På midten av 1870-tallet solgte han studioet. Var det den politiske situasjonen, restaureringen etter 1871, eller de økonomiske vanskelighetene i fotostudioet? Lite er kjent om Carjats siste 30 år.
Side 1 / 2