| Født | 10. juni 1880 (Chatou) |
| Død | 11. september 1954 (Garches) i en alder av 74 år |
| Nasjonalitet | Frankrike |
| Epoker | Fauvisme, Kubisme |
| Sjanger | landskap, portrett, stilleben, dyremaleri, sjangermaleri, historiemaleri, akt, religiøs kunst |
| Yrke | kunstmaler, billedhugger, gravør, scenograf, illustratør, smykkedesigner, fotograf, grafiker, tegner, designer, litograf, akvarellmaler, xylograf, pastellmaler, kunstsamler |
| Familie | Far: Louis Derain Ektefelle: Alice Derain Barn: André-Charlemagne Knaublich |
| Elev | Yohanan Simon |
| Påvirket av | Georges Seurat, Paul Gauguin, Maurice de Vlaminck |
| Medlemskap | Comité national de l'estampe |
| Kjente verk | Mountains at Collioure (1905), Woman in a Chemise (1906), The Golden Age (1905), Big Ben (1906), The Port of Collioure (1905) |
Andre Derain kom til L'Estaque sommeren 1906, til et kyststed ved Marseille som Cézanne hadde malt før ham. Den unge franske maleren fant furutrær, murer og lyse veier der og malte dem som om noen hadde flyttet solen nærmere jorden. I «Snuveien, L#39;Estaque» bukter en vei seg mellom trær med stammer som gløder oransjerødt; kronene over dem er blå, grønne og gule, bakken lyser rosa, og mellom stammene går små skikkelser forbi med byrdene sine. Også «Tre trær, L#39;Estaque» ble til i disse månedene, tre bøyde stammer foran en okergul skråning, et grønt hus bak dem, og på muren sitter en ørliten skikkelse i rødt.
Derain vokste opp et annet sted, i Chatou ved Seinen vest for Paris; der ble han født i juni 1880. Som attenåring begynte han ved Académie Carrière i Paris og ble kjent med Henri Matisse; i 1900 kom Maurice de Vlaminck til, og med ham delte han et atelier på en øy i Seinen ved Chatou. Sammen malte de to breddene rundt øya, og senere ble de kalt Chatou-skolen. Fra 1901 til 1904 satte militærtjenesten maleriet på pause. Sommeren 1905 arbeidet Derain sammen med Matisse i Collioure ved Middelhavet, og om høsten hang de nye bildene i sal VII på Høstsalongen i Paris; midt blant de skrikende maleriene sto en tekkelig klassisistisk barnebyste av en billedhugger. Kritikeren Louis Vauxcelles spottet at dette var en Donatello blant ville dyr: bysten var et stykke dannet renessanse, malerne rundt den les fauves, villdyrene. Spotten ble til betegnelsen på en stilretning, og Derain ble, sammen med Matisse, en av fauvismens grunnleggere. I «Dansen» fra 1906 danser skikkelser i rødt, oker og stripet blått foran en lysende gul bakgrunn, en grønn slange snor seg gjennom krattet, og en fargerik fugl slår med vingene; her følger fargen bare bildet og sin egen glød.
Ryktet om det nye fargebålet spredte seg. Kunsthandleren Ambroise Vollard hadde sett hvor godt Monets London-bilder av Themsen solgte, og sendte derfor Derain over Den engelske kanal tre ganger i 1906 og 1907. Maleren samlet tretti malerier fra disse reisene, og Vollard kjøpte hele serien. I «Themsen og Tower Bridge; La Tamise og Tower Bridge» fra 1907 ligger elven som en grønnprikket flate i lyset, langs bredden stimler lektere med røde skrog sammen, en enslig roer trekker sporet sitt gjennom vannet, og bakerst står broen blå mot en himmel av gult og rosa, så festlig som om byen feiret dagen.
Med malere er det som med hager; noe blomstrer med ett og roper over gjerdet, annet vokser stille for seg selv og viser først etter mange år hva som bor i det. Hos Derain finnes begge slag i ett og samme verk, og den som betrakter bildene hans side om side hos Meisterdrucke, merker to svært forskjellige lydnivåer. Et fauvistisk bilde fra 1906 behersker en vegg, så mye kraft ligger det i de rene fargene. De sene landskapene og stillebenene er derimot stillferdige naboer, stauder under solsikker, som tar seg tid og virker i lengden.
Veien til disse stille bildene gikk gjennom et brudd. Fra 1914 til 1919 var Derain soldat i første verdenskrig; etterpå la han den ville fargen bak seg, malte klassisk og strengt og ble av mange i 1920-årene regnet som Frankrikes ledende maler. I 1919 utformet han scenografi og kostymer til balletten La Boutique fantasque, den fortryllende butikken, for Sergej Djagilevs berømte ballettkompani Ballets Russes; urpremieren i London ble en triumf og førte til flere oppdrag for scenen. Med årene vokste roen i bildene hans; allerede «Roser i en vase» fra 1932 taler dette stillere språket. I 1935 kjøpte Derain en eiendom i Chambourcy vest for Paris, bygde om første etasje til atelier og arbeidet om sommeren i hagens orangeri. I krigsårene malte han hager og utsikter fra Donnemarie-en-Montois, en liten landsby sørøst for Paris; et av disse motivene heter i katalogen vår «Hage i Ponnermaire i Montois, ca. 1940-45 (olje på lerret)», med en skrivefeil i stedsnavnet. I 1941 deltok Derain på en kunstnerreise til Berlin organisert av de tyske okkupantene; etter frigjøringen ble dette lagt ham til last som kollaborasjon, og tidligere støttespillere unngikk ham.
I 1954 ble Derain påkjørt av et kjøretøy i Garches ved Paris og døde av skadene i september; allerede året før var han blitt svekket av en øyeinfeksjon som han aldri kom seg helt etter. Da hadde han bodd i nesten tjue år i Chambourcy, på en eiendom med navnet La Roseraie, på norsk Rosehagen. Der ble stillebenene og landskapene fra hans sene år til, stillferdige bilder av en maler som en gang var blitt regnet blant villdyrene.
Side 1 / 5
| Født | 10. juni 1880 (Chatou) |
| Død | 11. september 1954 (Garches) i en alder av 74 år |
| Nasjonalitet | Frankrike |
| Epoker | Fauvisme, Kubisme |
| Sjanger | landskap, portrett, stilleben, dyremaleri, sjangermaleri, historiemaleri, akt, religiøs kunst |
| Yrke | kunstmaler, billedhugger, gravør, scenograf, illustratør, smykkedesigner, fotograf, grafiker, tegner, designer, litograf, akvarellmaler, xylograf, pastellmaler, kunstsamler |
| Familie | Far: Louis Derain Ektefelle: Alice Derain Barn: André-Charlemagne Knaublich |
| Elev | Yohanan Simon |
| Påvirket av | Georges Seurat, Paul Gauguin, Maurice de Vlaminck |
| Medlemskap | Comité national de l'estampe |
| Kjente verk | Mountains at Collioure (1905), Woman in a Chemise (1906), The Golden Age (1905), Big Ben (1906), The Port of Collioure (1905) |
Andre Derain kom til L'Estaque sommeren 1906, til et kyststed ved Marseille som Cézanne hadde malt før ham. Den unge franske maleren fant furutrær, murer og lyse veier der og malte dem som om noen hadde flyttet solen nærmere jorden. I «Snuveien, L#39;Estaque» bukter en vei seg mellom trær med stammer som gløder oransjerødt; kronene over dem er blå, grønne og gule, bakken lyser rosa, og mellom stammene går små skikkelser forbi med byrdene sine. Også «Tre trær, L#39;Estaque» ble til i disse månedene, tre bøyde stammer foran en okergul skråning, et grønt hus bak dem, og på muren sitter en ørliten skikkelse i rødt.
Derain vokste opp et annet sted, i Chatou ved Seinen vest for Paris; der ble han født i juni 1880. Som attenåring begynte han ved Académie Carrière i Paris og ble kjent med Henri Matisse; i 1900 kom Maurice de Vlaminck til, og med ham delte han et atelier på en øy i Seinen ved Chatou. Sammen malte de to breddene rundt øya, og senere ble de kalt Chatou-skolen. Fra 1901 til 1904 satte militærtjenesten maleriet på pause. Sommeren 1905 arbeidet Derain sammen med Matisse i Collioure ved Middelhavet, og om høsten hang de nye bildene i sal VII på Høstsalongen i Paris; midt blant de skrikende maleriene sto en tekkelig klassisistisk barnebyste av en billedhugger. Kritikeren Louis Vauxcelles spottet at dette var en Donatello blant ville dyr: bysten var et stykke dannet renessanse, malerne rundt den les fauves, villdyrene. Spotten ble til betegnelsen på en stilretning, og Derain ble, sammen med Matisse, en av fauvismens grunnleggere. I «Dansen» fra 1906 danser skikkelser i rødt, oker og stripet blått foran en lysende gul bakgrunn, en grønn slange snor seg gjennom krattet, og en fargerik fugl slår med vingene; her følger fargen bare bildet og sin egen glød.
Ryktet om det nye fargebålet spredte seg. Kunsthandleren Ambroise Vollard hadde sett hvor godt Monets London-bilder av Themsen solgte, og sendte derfor Derain over Den engelske kanal tre ganger i 1906 og 1907. Maleren samlet tretti malerier fra disse reisene, og Vollard kjøpte hele serien. I «Themsen og Tower Bridge; La Tamise og Tower Bridge» fra 1907 ligger elven som en grønnprikket flate i lyset, langs bredden stimler lektere med røde skrog sammen, en enslig roer trekker sporet sitt gjennom vannet, og bakerst står broen blå mot en himmel av gult og rosa, så festlig som om byen feiret dagen.
Med malere er det som med hager; noe blomstrer med ett og roper over gjerdet, annet vokser stille for seg selv og viser først etter mange år hva som bor i det. Hos Derain finnes begge slag i ett og samme verk, og den som betrakter bildene hans side om side hos Meisterdrucke, merker to svært forskjellige lydnivåer. Et fauvistisk bilde fra 1906 behersker en vegg, så mye kraft ligger det i de rene fargene. De sene landskapene og stillebenene er derimot stillferdige naboer, stauder under solsikker, som tar seg tid og virker i lengden.
Veien til disse stille bildene gikk gjennom et brudd. Fra 1914 til 1919 var Derain soldat i første verdenskrig; etterpå la han den ville fargen bak seg, malte klassisk og strengt og ble av mange i 1920-årene regnet som Frankrikes ledende maler. I 1919 utformet han scenografi og kostymer til balletten La Boutique fantasque, den fortryllende butikken, for Sergej Djagilevs berømte ballettkompani Ballets Russes; urpremieren i London ble en triumf og førte til flere oppdrag for scenen. Med årene vokste roen i bildene hans; allerede «Roser i en vase» fra 1932 taler dette stillere språket. I 1935 kjøpte Derain en eiendom i Chambourcy vest for Paris, bygde om første etasje til atelier og arbeidet om sommeren i hagens orangeri. I krigsårene malte han hager og utsikter fra Donnemarie-en-Montois, en liten landsby sørøst for Paris; et av disse motivene heter i katalogen vår «Hage i Ponnermaire i Montois, ca. 1940-45 (olje på lerret)», med en skrivefeil i stedsnavnet. I 1941 deltok Derain på en kunstnerreise til Berlin organisert av de tyske okkupantene; etter frigjøringen ble dette lagt ham til last som kollaborasjon, og tidligere støttespillere unngikk ham.
I 1954 ble Derain påkjørt av et kjøretøy i Garches ved Paris og døde av skadene i september; allerede året før var han blitt svekket av en øyeinfeksjon som han aldri kom seg helt etter. Da hadde han bodd i nesten tjue år i Chambourcy, på en eiendom med navnet La Roseraie, på norsk Rosehagen. Der ble stillebenene og landskapene fra hans sene år til, stillferdige bilder av en maler som en gang var blitt regnet blant villdyrene.