Alfred Wallis oppdaget kunst først sent i livet. Engelskmannen tok opp penselen sin for første gang i en alder av 70 år og sluttet ikke å male før han døde. Som ung jobbet han på seilskip og fiskebåter, og tilbrakte mesteparten av tiden på sjøen. Han heiste seil og klatret på riggen, alltid høyt mellom himmel og vann, uansett vær. Men på begynnelsen av 1900-tallet endret sjøfarten seg: seil ble erstattet av dampmaskiner og yrket han elsket døde sakte ut. Wallis ble eldre og ferdighetene hans var ikke lenger etterspurt på grunn av de nye teknologiene.
For ham var maleriet en mulighet til å uttrykke hans lengsel etter havet. Kunsten hans hyller verden han kjente, som hadde endret seg fullstendig i løpet av hans levetid. Wallis malte derfor ikke det han så foran seg, men heller scener fra hans minne. Realisme var ikke viktig for ham, det handlet mer om å fange øyeblikk han elsket. Følelsen av bølgene, blafreringen av stramme seil og fyrtårn som viser vei på en tåkete dag. Med sine lekne verker vekket Wallis alle disse inntrykkene til live. Han tilhørte det såkalte «naive maleriet». Denne stilen ga ham mye frihet da den kastet ut reglene for perspektiv og naturtro skildring. I stedet for å vise virkeligheten slik den er, kommer personlige følelser til syne i det naive maleriet. De tingene som vekker sterke følelser hos en maler, er ofte avbildet større enn de er i forhold til andre gjenstander. I hvert hjørne av bildet er synsvinkelen forskjellig. Noen detaljer er gjennomarbeidet i detalj, mens andre elementer kun er grovt skissert. Dette får naive malerier til å fremstå som barnslige og som noe ut av en drøm. De tar betrakteren med inn i kunstnerens tanker og viser hvordan han opplevde verden og hva som lå hans hjerte nært.
Selv om Wallis ble kjent lokalt for sitt arbeid, tjente han aldri nok penger på det. Han levde i fattigdom til alderdommen. Han malte derfor på det materiale han kunne finne. I stedet for lerreter brukte han trepaneler og papp, og malte med maling han kunne kjøpe fra et skipshandleri. Dette gir bildene hans en veldig ærlig karakter. Alt ved dem gjenspeiler livet til Wallis akkurat slik det var. De er som et øyeblikksbilde av hans personlighet og de turbulente endringene i hans tid. Selv om han ikke kunne nyte sin berømmelse i løpet av livet, klarte han å fange minnene og følelsene for ettertiden. I dag er kunsten hans høyt ansett og blir fortsatt utstilt og omsatt.
Alfred Wallis oppdaget kunst først sent i livet. Engelskmannen tok opp penselen sin for første gang i en alder av 70 år og sluttet ikke å male før han døde. Som ung jobbet han på seilskip og fiskebåter, og tilbrakte mesteparten av tiden på sjøen. Han heiste seil og klatret på riggen, alltid høyt mellom himmel og vann, uansett vær. Men på begynnelsen av 1900-tallet endret sjøfarten seg: seil ble erstattet av dampmaskiner og yrket han elsket døde sakte ut. Wallis ble eldre og ferdighetene hans var ikke lenger etterspurt på grunn av de nye teknologiene.
For ham var maleriet en mulighet til å uttrykke hans lengsel etter havet. Kunsten hans hyller verden han kjente, som hadde endret seg fullstendig i løpet av hans levetid. Wallis malte derfor ikke det han så foran seg, men heller scener fra hans minne. Realisme var ikke viktig for ham, det handlet mer om å fange øyeblikk han elsket. Følelsen av bølgene, blafreringen av stramme seil og fyrtårn som viser vei på en tåkete dag. Med sine lekne verker vekket Wallis alle disse inntrykkene til live. Han tilhørte det såkalte «naive maleriet». Denne stilen ga ham mye frihet da den kastet ut reglene for perspektiv og naturtro skildring. I stedet for å vise virkeligheten slik den er, kommer personlige følelser til syne i det naive maleriet. De tingene som vekker sterke følelser hos en maler, er ofte avbildet større enn de er i forhold til andre gjenstander. I hvert hjørne av bildet er synsvinkelen forskjellig. Noen detaljer er gjennomarbeidet i detalj, mens andre elementer kun er grovt skissert. Dette får naive malerier til å fremstå som barnslige og som noe ut av en drøm. De tar betrakteren med inn i kunstnerens tanker og viser hvordan han opplevde verden og hva som lå hans hjerte nært.
Selv om Wallis ble kjent lokalt for sitt arbeid, tjente han aldri nok penger på det. Han levde i fattigdom til alderdommen. Han malte derfor på det materiale han kunne finne. I stedet for lerreter brukte han trepaneler og papp, og malte med maling han kunne kjøpe fra et skipshandleri. Dette gir bildene hans en veldig ærlig karakter. Alt ved dem gjenspeiler livet til Wallis akkurat slik det var. De er som et øyeblikksbilde av hans personlighet og de turbulente endringene i hans tid. Selv om han ikke kunne nyte sin berømmelse i løpet av livet, klarte han å fange minnene og følelsene for ettertiden. I dag er kunsten hans høyt ansett og blir fortsatt utstilt og omsatt.
Side 1 / 1