Et vindkast bærer duften av frisk jord og fuktig gress gjennom det åpne vinduet i studioet mitt i Lviv. Jeg sitter foran et blankt lerret, men fargene danser allerede i hodet mitt: den dype blåfargen i Dnepr, den klare gule fargen i solsikkefeltene, den delikate rosa fargen i daggryet over Karpatene. I Ukraina er kunst aldri bare et bilde – det er et ekko av landskapet, et speil av sjelen, en stille protest mot å glemme. Her, der øst og vest møtes, der tradisjon og modernitet omfavner og utfordrer hverandre, er hver akvarell, hver skisse, hvert fotografi et stykke levende historie. Ukrainsk kunst er som en mosaikk, satt sammen av utallige fragmenter: Der er den uttrykksfulle fargen til Mykola Pymonenko, hvis landlige scener fanger vanlige menneskers liv med en nesten poetisk ærlighet. Oljemaleriene hans forteller om festivaler og feltarbeid, om håp og melankoli – og de gjør det med en direktehet som treffer betrakteren rett i hjertet. Men ukrainsk kunst stopper ikke ved idyll. Hun søker, hun stiller spørsmål, hun motsier. I verkene til Maria Prymachenko, hvis gouacher er fulle av fantastiske dyr og lysende ornamenter, fornemmer man kraften i folkekunsten, men også motet til å skape sin egen stil. Maleriene hennes, uansett hvor naive de kan virke ved første øyekast, er i sannhet et opprør mot trangsynthet, en hyllest til fantasien i tider med politisk kontroll. Noen ganger er et enkelt bilde nok til å gripe en hel æra. Serhiy Vasylkivskys berømte «Kosakkesang», for eksempel, en akvarell som feiret de ukrainske kosakkenes frihet og stolthet, ble et symbol på nasjonal identitet – og en stille motstand mot utenlandsk styre. I uroen på 1900-tallet, da Ukraina var revet mellom historiens fronter, fant kunstnere som Oleksandr Bohomazov og David Burliuk nye uttrykksformer: deres avantgardekomposisjoner, ofte som trykk eller kollasjer, brøt med gamle vaner med å se og søkte etter et språk for det ubeskrivelige. Samfunnet forandret seg, og med det kunsten – den ble mer politisk, mer eksperimentell og til tider mer desperat. Fotografi, dette tilsynelatende objektive mediet, ble til slutt et instrument for erindring og håp i Ukraina. Fotografiene til Boris Mykhailov, som dokumenterte det post-sovjetiske Kharkiv i all sin rå skjønnhet, er mer enn bare bilder: de er vitnesbyrd om et land i overgang, fullt av motsetninger og lengsler. Bildene hans reflekterer den ukrainske sjelen – sårbar, stolt, ubrutt. Dermed er ukrainsk kunst en konstant dialog mellom i går og i dag, mellom individet og samfunnet. Den forteller om lidelse og oppvåkning, om hjem og fremmedhet, om den uuttømmelige kraften til bilder som taler høyere enn ord. De som engasjerer seg i denne kunsten oppdager ikke bare et land, men en hel verden av farger, former og historier – levende, overraskende og dypt menneskelige.