En mild tåke ligger over de bølgende åsene i Wachau, mens morgensolen bader Donau i flytende gull – et bilde som ikke bare gjennomsyrer landskapet, men også sjelen til østerriksk kunst. I Østerrike har kunst alltid vært et speil av kontraster: Her møter alpin klarhet barokk overdådighet, keiserlig prakt og borgerlig intimitet, melankoli og livsglede. Kunstnerne i dette landet har gjentatte ganger blitt inspirert av natur, musikk og sosial endring – og skapt verk som stråler langt utover landets grenser. Når man tenker på østerriksk maleri, fornemmer man umiddelbart den pulserende spenningen mellom tradisjon og nye begynnelser. Gustav Klimt, for eksempel, hvis «Kysset» nå regnes som selve symbolet på art nouveau, var inspirert av bysantinske mosaikker så vel som sensualiteten i wienersalonger. Hans skimrende gulloljemalerier er ikke bare dekorative, men taler om lengsel, erotikk og jakten på det absolutte. Egon Schiele, Klimts unge samtidige, våget enda lenger: med nervøse linjer og uttrykksfulle farger blottla han den menneskelige eksistensen, som om han forsøkte å avsløre dens innerste vesen. Akvarellene og tegningene hans har fortsatt en elektrisk sjokkeffekt i dag – rå, sårbare, kompromissløse. Men Østerrikes kunsthistorie er langt mer enn de berømte navnene innen wienermodernismen. Allerede på 1800-tallet lette malere som Ferdinand Georg Waldmüller og Rudolf von Alt etter nye måter å fange lyset og atmosfæren i alpelandskapene på. Akvarellene og gouachene deres er nesten fotografiske i presisjon, men de resonnerer fortsatt med en stille poesi som løfter hverdagen til det sublime. Senere, på 1900-tallet, ble Wien åsted for radikale eksperimenter: Wieneraksjonistene, for eksempel, ledet av Günter Brus, presset grensene for representasjon med sine tegninger og trykk og stilte spørsmål ved kunstnerens rolle i et samfunn i endring. Fotografi fant raskt entusiastiske tilhengere i Østerrike. Det legendariske Wiener Werkstätte, et senter for brukskunst, eksperimenterte med fotogrammer og kollasjer allerede på 1900-tallet. Senere formet fotografer som Trude Fleischmann bildet av den moderne kvinnen, mens Inge Morath reiste verden rundt med kameraet sitt, alltid med et snev av østerriksk melankoli i bildene sine. Mindre kjent, men desto mer fascinerende: På 1970-tallet ble et av Europas første fotogallerier etablert i Graz, som den dag i dag regnes som en kjerne for nyskapende fotokunst. Østerriksk kunst er et kaleidoskop av farger, former og følelser – noen ganger delikate og subtile, noen ganger gripende og provoserende. Den taler om søken etter identitet midt i omveltninger, om en kjærlighet til natur og musikk, om gleden ved ornamentikk og kraften i reduksjon. Enhver som engasjerer seg i denne kunsten, sanser ikke bare et lands historie, men også kunstnernes umettelige ønske om å gjøre det usynlige synlig. I hvert penselstrøk, i hver linje, i hver lysrefleksjon, lever den østerrikske livsholdningen videre – en følelse som kan gjenoppdages igjen og igjen i kunsttrykk, reproduksjoner og fotografier.