Oppdag 9 kunstnere fra Israel

Hvordan ser egentlig den «israelske signaturen» i maleriet ut Finnes det i det hele tatt noe slikt som en typisk stil i et land som er gjennomsyret av så mange kulturer, språk og historier De som utforsker Israels kunsthistorie, vil ikke oppdage et enkelt, ensartet bilde, men en fascinerende mosaikk av farger, former og lengsler – et kaleidoskop som stadig omformes. Israels kunstneriske dynamikk er preget av en konstant bevegelse mellom tradisjon og nye begynnelser, mellom ørken og metropol, mellom minne og visjon. Se for deg at du står foran et maleri av Reuven Rubin: palmer svaier i vinden, Galileas åser gløder i myke pastellfarger, og et sted i horisonten smelter himmel og jord sammen til en levende linje. Rubins verk er mer enn landskap – de er rom for lengsel, der Orientens lys møter melankolien fra østeuropeisk opprinnelse. Denne blandingen av det kjente og det fremmede går som en tråd gjennom israelsk kunst. Kunstnere som Nachum Gutman og Anna Ticho brukte akvarell og blekk for å fange lyset fra Jerusalem, som danset på steinene og kastet skygger som om de prøvde å fortelle en historie. Skisser og tegninger er ofte øyeblikksbilder av et land i overgang, fulle av delikatesse og samtidig drevet av en nesten arkeologisk nysgjerrighet. Men Israels kunst er inspirert ikke bare av landskapet, men også av sosial omveltning. På 1970-tallet, for eksempel, da politiske spenninger og sosiale spørsmål grep landet, vendte kunstnere som Moshe Gershuni og Raffi Lavie seg til nye uttrykksformer: De eksperimenterte med kollasjer, blandede medier, fotografi og grafikk for å visualisere fragmenteringen og polyfonien i det israelske samfunnet. Lavies tilsynelatende tilfeldige skriblerier på kryssfinerplater, hans kombinasjon av avisutklipp, malingssprut og bokstaver, virker som visuelle dagbøker fra et land som stadig gjenoppfinner seg selv. Gershuni brakte på sin side en emosjonell dybde til bordet med uttrykksfulle gouacher og trykk, som svingte mellom smerte, protest og håp. Det er overraskende hvor mye israelsk kunst gjentatte ganger krysser grenser – ikke bare geografisk, men også stilistisk. Verkene til Michal Rovner og Adi Nes, for eksempel, inneholder fotografiske iscenesettelser som leker med myter og identiteter, med lys og skygge, med det synlige og det skjulte. Rovners minimalistiske, nesten abstrakte fotografier av mennesker i bevegelse minner om arkaiske veggmalerier, mens Nes#39; iscenesatte fotografier bringer bibelske motiver inn i nåtiden og stiller spørsmål om maskulinitet, tilhørighet og sårbarhet. Israels kunsthistorie er et levende arkiv av lengsel, søken og nye begynnelser. Den er formet av kunstnere som med pensel, kamera eller etsnål stadig søker nye måter å synliggjøre det ubeskrivelige på. Enhver som engasjerer seg i disse bildene vil føle den skimrende varmen, historiens sus og det stille håpet om at kunsten kan bygge broer – mellom mennesker, tider og verdener.