Interiør med ung kvinne ved pianoet

Fra det lyst dekket bordet i forgrunnen føres blikket over tre tallerkener og en liten gul gjenstand på en underkopp, til den buede stolryggen, bak hvilken den unge kvinnen sitter med ryggen til betrakteren ved det mørke pianoet. Hammershøi strukturerer rommet gjennom horisontale og vertikale linjer: Bordkanten, vegglisten og instrumentet skaper ro i flaten, mens ryggen til kvinnen, en lampe og to små bilder fremstår som nesten strengt plassert; selv den dempede fiolettgrå fargen på veggen føyer seg inn i denne ordenen. Likevel er scenen ikke stivnet, for det melkeaktige lyset fordeler seg ujevnt over duken, serviset og møblene, lar konturene bli uskarpe her og der og skaper den særegne blandingen av nærhet og utilgjengelighet som preger mange av den danske malerens interiører. I 1901, da maleriet ble til, var Hammershøi en av de mest særegne stemmene i den nordiske kunsten ved århundreskiftet - han skapte ikke fortellinger ut av hverdagslige rom, men tilstander av stille forventning.

I denne utførelsen på lerretet «Leonardo», der den satinert overflaten forblir fritt synlig uten glass, blir man nettopp fanget av det mest uanselige motivdetaljen: den gule gjenstanden på den lille tallerkenen, knapt mer enn en varm fargeflekk i det brutt hvite. Trykket bevarer de myke kantene like vel som den smale skyggen ved siden av, slik at flekken verken lyser opp dekorativt eller forsvinner i den lyse duken; selv den mørke sømmen eller folden som løper mot den fra bordkanten, forblir tydelig nok til å gjøre den romlige strukturen i forgrunnen forståelig. Tallerkenene er på sin side ikke rent hvite, men holdt i nyanser av krem, grått og fiolett, med uskarpe skygger som på en troverdig måte formidler Hammershøis tilbakeholdne malestil. Vitura rammer inn den 44 x 54 cm store reproduksjonen med svart høyglans og kraftig ornamentikk - en markert innramming som bevisst står i kontrast til det sparsommelige rommet, og det kan man enten like eller oppfatte som en dissonans.

Nettopp denne kontrasten fremhever roen i bildet, uten å forklare den. Det er kvinnen som vender ryggen til som setter seg best i minnet: Hennes stille rygg skaper mer spenning enn noen synlig gest.