Vandreren over tåkehavet

Nesten ingen legger merke til frakken: Mannen på klippen har ikke på seg fjellklær, men en pen, mørkegrønn frakk, slik man tar på seg når man skal i kirken - uten slitasje og uten støv. Allerede dette klesplagget avslører at det ikke handler om klatring for ham, men om å se. Vi står bak ham og ser det han ser: tåkebanker som driver mellom klippespissene, bak dem de bleke toppene, og både til venstre og høyre løper fjellsidene som piler mot ham, som om landskapet bare hadde ventet på ham. Til høyre rager et fjelltårn opp av tåken, antakelig Zirkelstein i Sächsische Schweiz, der Caspar David Friedrich samlet sine motiver for å kombinere dem i atelieret til dette motivet, som han malte rundt 1817. Et bilde av stillhet, og betrakterens rygg lar alt være åpent.

På den hvite veggen virker helheten i første omgang større enn det bildets mål på 20 x 26 cm skulle tilsi. Effie, en svart ramme med smal gullkant, opptar med sin trinnvise bredde nesten like mye plass som selve motivet og trekker det lille tåkebadet sammen til en kompakt blokk som, sett fra siden, skiller seg tydelig ut fra veggen; i første omgang virket det nesten som for mye ramme for så lite bilde, men ved nærmere titt stemmer proporsjonene likevel. Leonardo, et lerret med satinert overflate, gjengir ikke tåken som en glatt flate, men som myke grå-violette overganger, der stoffets kornstruktur skinner gjennom overalt. Der tåken svever rundt klippen til høyre, smelter konturene av tretoppene sammen med lerretets struktur, akkurat så uskarpe som tåken selv er. Selv frakken viser dette fine rasteret på nært hold, og gullet på innerkanten løper som en tynn, matt linje rundt det hele.

Fra to skritt unna forsvinner figuren nesten i det lysegrå, og først når man kommer nærmere, trer spaserstokken og fjellryggene som strekker seg ut i tåkefeltet frem igjen. Man går altså uunngåelig dit, og det passer til et bilde som selv handler om å se.