Kyss

Midt i et felt av vertikale linjer smelter to kropper sammen til en mørk form som knapt kan skilles fra hverandre. Hodene lener seg mot hverandre, men hvor det ene ansiktet slutter og det andre begynner, lar Edvard Munch være åpent: Lyse partier markerer panne, kinn og hender, mens selve kysset forsvinner i svart. Selv armene gir avkall på sin egenart og krymper til et par buer innenfor den felles silhuetten. Rundt omkring strekker grå linjer seg nedover som en vegg; til høyre bryter bare en liten oval årring deres jevne forløp. Scenen forteller derfor mindre om to bestemte mennesker enn om det øyeblikket der nærhet opphever individets grenser. Intimt, ja, men også litt urovekkende, helt i tråd med Munch, som som en av ekspresjonismens pionerer ikke maler ut følelser, men kondenserer dem til enkle former og sterke kontraster. I versjonen fra 1902 har kysset ikke lenger noe anekdotisk ved seg. Det som gjenstår, er en menneskelig opplevelse, kortfattet og nesten fysisk formulert.

I denne utførelsen er det Kozo Natural med sine 110 g som utgjør den egentlige forskjellen, og det merker man allerede ved første berøring. Det japanske papiret, laget av de lange fibrene fra papirmorbærtreet, føles tørt, mykt og lett fibrøst; ikke glatt som moderne trykkpapir, men snarere som et tynt ark med overraskende mye substans under fingertuppene. Den som har forventet fotopapir, må venne seg til det nye i løpet av kort tid. Dette blir særlig synlig i de utrykte kantene og i de lyse ansiktsflatene: Den varme naturfargen erstatter rent hvitt, og små fibre og milde ujevnheter fratar flatene enhver steril helhet. Og det passer bedre til Munchs linjer enn vi tidligere hadde trodd. De ligger ikke bare på bakgrunnen, men ser ut til å smelte sammen med den, slik at ansiktene, som går over i hverandre, fremstår enda mindre som avgrensede portretter. Uten passepartout kommer arket tett inntil den svarte rammen; uten glass forblir den matte overflaten åpen. På veggen har det nesten kvadratiske verket nok tyngde til å fremstå som en kompakt figur på avstand, og blir tilgjengelig så snart man står nær nok til å se papirfibrene. Man blir fanget av dette vekslingen mellom virkningen på avstand og på nært hold.

Dacey bruker derfor bare en smal svart kant og gir arket rom. Når lyset faller fra siden over «Kozo Natural», oppstår det ingen skarpe reflekser over motivet; i stedet lysner enkelte fibre svakt opp, og nettopp dette svake flimret passer godt til Munchs sammensmeltede ansikter.