Oppdag 3 kunstnere fra Malta

Maltesisk kunsthistorie presenterer seg som et kaleidoskop av lys og farger, som gjenoppfinner seg selv med hver krumning: mangesidig, overraskende og alltid i dialog med Middelhavets bølger. Malta, denne lille øygruppen mellom Europa og Afrika, er en smeltedigel av kulturer – og det er nettopp dette som gjenspeiles i maleriene, tegningene og fotografiene. Her kolliderer blendende sollys og historiens dype skygger, arabisk ornamentikk smelter sammen med barokke fargeeksplosjoner, og lengselen etter havet blir et tilbakevendende ledemotiv. Enhver som følger sporene i maltesisk maleri møter en kunst formet av øyas beliggenhet: lyset som danser på kalksteinsveggene finnes i akvarellene til Edward Caruana Dingli, hvis portretter og landskap trenger inn i hverdagen med en nesten middelhavsletthet. Malteserne har gjentatte ganger reforhandlet sin identitet – mellom fremmed styre og selvhevdelse, mellom katolsk fromhet og kosmopolitisk nysgjerrighet. I oljemaleriene til Giuseppe Calì, uten tvil den viktigste maleren fra 1800-tallet, blander italienske påvirkninger seg med en umiskjennelig maltesisk stil: hans religiøse scener er ikke bare uttrykk for spiritualitet, men også for stolthet og motstandskraft. Og likevel er det ofte det uspektakulære som fascinerer i maltesisk kunst – som skissene av hverdagsscener som fanger livet i de smale gatene i Valletta eller maset i havnen. Maltas moderne og samtidskunstscene åpner et spesielt spennende kapittel. I løpet av den britiske kolonitiden åpnet øya seg for nye trender: fotografi ble et felt for eksperimentering, og kunstnere som Isabelle Borg og Esprit Barthet våget seg inn i abstrakte former og dristige farger som forstyrret det tradisjonelle bildet av øya. Grafikk, som lenge var en nisjeaktivitet, har opplevd en renessanse de siste tiårene – ikke minst takket være kunstnere som Pawlu Grech, hvis etsninger og litografier forvandler det maltesiske landskapet til levende linjer og overflater. Det er overraskende hvor dypt maltesisk kunst gjentatte ganger griper fatt i spørsmål om identitet: søken etter ens egen identitet, etter hva som definerer Malta, går som en rød tråd gjennom mange verk – enten det er i de melankolske fotografiene til Alex Attard, som avdekker forlatte rom og skjulte historier, eller i de fargerike gouachene til Debbie Caruana Dingli, som kjærlig dokumenterer hverdagslivet. Dermed er maltesisk kunst langt mer enn et speil av historien – det er et levende vitnesbyrd om fantasiens kraft, om evnen til kontinuerlig å skape nye verdener fra lys, farge og linjer. De som legger ut på denne reisen vil oppdage ikke bare skjønnheten til en øy, men også kompleksiteten til en kultur som gjenoppfinner seg selv i hvert penselstrøk, i hvert fotografi, i hver tegning.