Et snev av tåke ligger over de endeløse skogene, mens lyset fra Østersjøen skimrer i delikate, sølvaktige toner på lerretene til latviske kunstnere – slik begynner Latvias visuelle språk, som stadig veksler mellom melankoli og stille håp. Enhver som spaserer gjennom Rigas markedshaller tidlig en morgen kan føle hvordan hverdagen forvandles til poesi: selgerne med sine fargerike hodeskjerf, agurkenes frodige grønne farger, bærenes dyprøde farger – alt dette virker malt, som om en kunstner hadde valgt Latvias farger med særlig omhu. Denne oppmerksomheten på detaljer, på naturen og på lyset går som en tråd gjennom latvisk kunsthistorie, som er langt mer enn bare en refleksjon av landets begivenhetsrike fortid. Latvisk maleri, ofte preget av en dyp tilknytning til landskapet, slutter aldri å overraske med sin kompleksitet. Mens Vilhelms Purvītis fanget lyset fra den nordiske skumringen med sine impresjonistiske vinterlandskap, og inspirerte en hel generasjon kunstnere, våget Jānis Rozentāls å skildre det moderne mennesket fanget mellom tradisjon og nye begynnelser. Portrettene hans, ofte med nesten fotografisk presisjon, forteller om et samfunn i overgang, om lengsel og stolthet. Men Latvias kunst er ikke bare en naturlig idyll: på 1920-tallet, da Riga ble et pulserende sentrum for avantgarden, eksperimenterte kunstnere som Romans Suta og Aleksandra Beļcova med kubisme, konstruktivisme og uttrykksfulle fargefelt. Verkene deres, ofte utført i gouache eller trykk, gjenspeiler optimismen til en ung nasjon som lengtet etter uavhengighet og søkte etter sitt eget kunstneriske språk. Fotografi og grafisk design utviklet seg til uavhengige kunstformer i Latvia lenge før de ble anerkjent som sådan i andre land. Fotograf Inta Ruka fanger for eksempel den stille, til tider sprø naturen til mennesker som lever mellom by og land, mellom fortid og nåtid, i sine svart-hvitt-portretter. Latviske trykk, av kunstnere som Džemma Skulme, fengsler med sin klarhet og subtile forbindelse mellom folklore og modernitet. Og et motiv går igjen og igjen i verkene: lyset som faller gjennom bjørkeskoger, det glitrende Østersjøen, skimringen av en sommerkveld. Latvisk kunst er som en stille dialog mellom natur og menneskehet, mellom historie og nåtid – og de som engasjerer seg i den oppdager en verden full av subtile nyanser, overraskende brudd og stille skjønnhet som kommer til live i hvert trykk.