Emil Nolde, født Hans Emil Hansen 7. august 1867 i Nolde, i distriktet Tønder i provinsen Schleswig-Holstein, var en fengslende personlighet som er solid forankret i kunsthistoriens annaler. Hans liv, som endte i Seebüll 13. april 1956, var preget av den maleriske fremstillingen av lyse farger og en unik uttrykksevne som ga ham status som en av ekspresjonismens ledende malere. I kunstverdenen på 1900-tallet er han utiskutabelt en av de store akvarellistene og er kjent for sitt uttrykksfulle fargevalg. Med verkene sine fanger Nolde essensen av fargene og foreviger dem i fengslende komposisjoner. Men hvor fargerike verkene hans enn er, er Noldes liv preget av motsetninger og kontroverser. Til tross for at han ble stemplet som en «degenerert kunstner», holdt han fast ved sin overbevisning som en rasistisk, antisemitt og entusiastisk tilhenger av nazismen.

Nolde ble født inn i en bondefamilie som den fjerde av fem barn og livet hans ble tidlig formet av det røffe arbeidet på familiegården. Men hans tidlige møte med kunst endret hans vei. Han fulgte farens oppfordring og begynte å utdanne seg til skjærer og tegner ved Skolen for brukskunst i Flensburg. En avgjørende opplevelse var hans deltagelse i restaureringen av Brüggemann-alteret. Fra det tidspunktet ville Nolde fortsette å perfeksjonere håndverket sitt og hans unike stil ville fortsette å utvikle seg. Etter noen få mellomlandinger i ulike møbelfabrikker, inkludert München, Karlsruhe og Berlin, takket han ja til en stilling som lærer for kommersiell og ornamental tegning i St. Gallen. Selv om stillingen ble avsluttet i 1898, benyttet Nolde anledningen til å utvide sine ferdigheter og arbeidet med landskapsakvareller og tegninger av fjellbønder. Med tiden ble Nolde kjent for sine fargerike tegninger av de sveitsiske fjellene. For å finansiere livet som frilanskunstner fikk han laget kunsttrykk av disse verkene og trykt som postkort. Han fortsatte sin kunstneriske reise i München, og til tross for den første avvisningen fra akademiet, studerte han ved Adolf Hölzels private malerskole i Dachau før han til slutt meldte seg på Académie Julian i Paris.

Det avgjørende vendepunktet i Noldes karriere kom da han skiftet navn til fødebyen i Nord-Slesvig og malte en livlig serie «lyriske» landskap. Hans påfølgende medlemskap i Schleswig-Holstein Art Cooperative og deltakelse i en rekke utstillinger, inkludert den anerkjente "Berlin Secession", bidro til å sementere Noldes rykte som en talentfull og nyskapende kunstner. I 1905 ble Nolde medlem av kunstnergruppen «Die Brücke», som ble en ledende kraft i den fremvoksende ekspresjonismen i Tyskland. Dette medlemskapet formet hans kunstneriske stil, og hans lyse, kraftige farger og lidenskapelige motiv ble kjennetegn for hans kunst.

Til tross for sin økende suksess som kunstner, ble Nolde imidlertid målet for nazistisk propaganda mot "degenerert kunst". I 1937 ble mer enn tusen av verkene hans fjernet fra offentlige samlinger i Tyskland, og noen av dem ble vist på den beryktede "Degenerate Art"-utstillingen i München. Ironisk nok hadde Nolde støttet nazistene og var medlem av nazistpartiet, men han kom aldri helt over denne avvisningen fra regimet han støttet. Emil Nolde etterlot seg et imponerende oeuvre som sikret ham en spesiell plass i kunsthistorien. Til tross for kontroversene som omringet livet hans, forblir verkene hans ikoniske eksempler på ekspresjonisme og kan sees i mange store museer og gallerier rundt om i verden. Intensiteten av fargene og dybden av følelsene fortsetter å være en inspirasjonskilde for kunstnere og kunstelskere.