Det var en regnfull ettermiddag i Krakow da jeg – en ung maler på jakt etter inspirasjon – spaserte gjennom de smale gatene i gamlebyen. Himmelen hang tungt over tegltakene, og lyset som brøt gjennom skyene badet byen i et sølvaktig skjær. På en liten kafé, med duggede vinduer, oppdaget jeg en akvarellskisse på veggen: et flyktig glimt av elven Wisła, fanget med noen få, men bestemte, penselstrøk. Scenen virket som et stille løfte – som om Polens kunst gjentatte ganger dukket opp fra historiens tåke, overraskende klar og full av liv. Polsk maleri er et kaleidoskop av farger, følelser og historier, som svinger mellom ytterpunktene melankoli og optimisme. Når man for eksempel tenker på verkene til Jacek Malczewski, fornemmer man umiddelbart den dype symbolikken som gjennomsyrer maleriene hans: drøm og virkelighet, myte og personlig lengsel, smelter sammen til et visuelt språk som fengsler betrakteren. Kunstnerne i «Unge polakker»-bevegelsen, som Malczewski også tilhørte, turte å forene nasjonal identitet og individuelle følelser i lysende oljemaling og delikate pasteller. Verkene deres er som vinduer inn i en tid da Polen var politisk splittet, men kunstnerisk desto mer levende. Og så er det den uttrykksfulle kraften til noen som Witkacy, hvis portretter og tegninger ofte virker som et vanvidd – ville, eksperimentelle, fulle av ironi og eksistensiell dybde. Men Polens kunsthistorie er ikke bare preget av store navn. Den er også preget av stille revolusjoner: Fotografi, for eksempel, lenge et dokumentasjonsmedium, ble tidlig opphøyet til en kunstform i Polen. Zofia Rydet, hvis «sosiologiske atlas» fanget landsbygdslivet i tusenvis av svart-hvitt-fotografier, skapte et visuelt minne om landet som fortsatt fascinerer i dag. Og i grafikk, fra de uttrykksfulle etsningene til Józef Gielniak til de eksperimentelle silketrykkene fra etterkrigstiden, gjenspeiles den utrettelige drivkraften til polske kunstnere til å utforske nye veier – ofte i skyggen av politiske restriksjoner, men alltid med en særegen signatur. Polsk kunst er dermed et konstant spill av lys og skygge, av håp og tvil. Den forteller historien om et land som stadig gjenoppfinner seg selv – i akvareller som virker som flyktige minner, i oljemalerier som fanger hele epoker på lerret, og i fotografier som gjør det usynlige synlig. De som engasjerer seg i denne kunsten oppdager ikke bare Polen, men også bildenes kraft til å fange det ubeskrivelige.